Utkast til forord (vedrørende planlagt bok)

Utkast til forord, skrevet av Arne Festervoll, 28.07.2016.   

Første gang jeg ble oppmerksom på Rikard Solheim var midt på 1970-tallet under det som den gangen for mange var høydepunktet kraftbransjen, de årlige møtene i Samkjøringen, forløperen til Statnett. Hvert år redegjorde Samkjøringens meget kunnskapsrike og analytiske leder, Rolf Wiedswang, for tilstanden i bransjen, ikke bare i Norge, men i Norden og resten av Europa. For den fulltallige eliten i norsk kraftforsyning fremsto redegjørelsene som overbevisende, så overbevisende at spørsmål og kommentarer nærmest var overflødig.
 
For Rikard Solheim var det annerledes. For ham var en glimrende redegjørelse et godt utgangspunkt for spørsmål og refleksjon. Er det sikkert at det forholder seg akkurat slik alle synes å mene? Hadde vi for eksempel egentlig et stort underskudd på kraft? Er det et poeng at alle fylker og regioner, eller i og for seg land, må være selvforsynt med kraft?
 
I disse og mange andre spørsmål og refleksjoner viste Rikard en særegen evne og styrke, både når det gjaldt å frigjøre seg fra intuitiv og konvensjonell tenkning, og når det gjaldt om nødvendig å kunne stå alene med tanker og synspunkter.
 
Da den økonomiske veksten etter krigen ble møtt med motforestillinger på 1960- og 1970-tallet, ikke minst i kampen mellom vern og utbygging av vassdrag, gikk Rikard, som er en ekte naturverner, i rette med det han oppfattet som miljøbevegelsens ensidige fokus på ikke å ville utnytte naturens ressurser.  Et annet viktig spørsmål var elektrisitetens rolle. For 40 år siden så Rikard Solheim klart det som nå er blitt Statnetts slogan: «Fremtiden er elektrisk». Han så at mulighetene for å konvertere alle energikilder til elektrisitet, sammen med elektrisitetens effektivitet i praktisk bruk, gjorde at parallelle infrastrukturer har lite for seg.
 
Rikard Solheims virke og engasjement har demonstrert et underskudd i samfunnet på refleksjon, eller på vilje til refleksjon. Han så at selv om mange vet bedre, sier de ikke fra og bidrar derved til symbolpolitikkens underlige verden. Eksempel: På energiområdet har vi i flere tiår bygget ut fjernvarme, selv om merkostnaden i selve boligen, sammenlignet med elektrisitet, er blitt så høy at energien kunne ha vært levert gratis, dersom denne merkostnaden alene alternativt hadde vært brukt i vindkraftprosjekter, som selv ikke nødvendigvis må være lønnsomme. Det finnes heller ingen positive effekter som kan kompensere for den feilen som her stadig gjøres. Fjernvarme kommer inn i kategorien av tiltak hvor det som er ulønnsomt gjøres lønnsomt gjennom subsidier, samtidig som det som er lønnsomt skattlegges til ulønnsomhet.
 
Rikard Solheim var blant dem som sterkest påpekte den manglende balansen i liberaliseringen av det nordiske kraftmarkedet, hvor ulikt regelverk gjorde det mulig for andre land å profitere urimelig på norske ressurser. Det betyr ikke at han argumenterte mot markedet. Tvert om stilte han allerede på Samkjøringens årsmøter spørsmålet om hvorfor det er så viktig for alle land å være selvforsynt akkurat med elektrisk kraft? Spørsmålet er ikke mindre aktuelt i dag: Hvorfor satser Norge på stor nettoeksport av kraft, uten avtaler i bunnen, dersom alle land, slik tilfellet synes å være, bestreber seg på å være selvforsynt?
 
Til tross for sin evne til kritisk tenkning og analyse, er Rikard en beskjeden person som ikke hoverer eller trekker seg selv frem. Han er genuint opptatt av saker og ting og blir engasjert når han ser at det forholder seg annerledes enn hva som er den alminnelige oppfatning. Mens utgangspunktet var det en kunne kalle symbolene i energipolitikken, har han etter hvert også sett og underbygget at det dessverre ikke forholder seg særlig annerledes i andre sektorer, som samferdsel, helse og utdanning.
 
Det sies at andres erfaringer ofte ikke er så mye verd. Enhver må få samle sine egne og gjøre sine egne feil. Når det gjelder Rikard Solheims erfaringer forholder det seg annerledes. Her dreier det seg om å illustrere hvordan virkeligheten kan fortegnes og gjøre egne og andres erfaringer mindre verd. Det fortjener han en stor takk for.
 
God lesing!
 
Arne Festervoll
 

Populære innlegg fra denne bloggen

Forord (E)

Skrive 03.05.2019.        Kvifor vil ein beskjeden vestlending på 75 år og med kreftsjukdom skrive debattbok om samfunnsspørsmål? Først og fremst på grunn av eit sterkt samfunnsengasjement, og fordi eg har registrert at i dagens Norge er offentleg debatt og politikk blitt meir og meir einsretta, kunnskapsfattig og kortsiktig. Det gjev dårlege vilkår for god samfunnsutvikling.  I samfunnsdebatten er kunnskap eit av dei mest brukte honnørorda. Men dette er ein «liksom-kunnskap». Verkeleg kunnskap vert meir og meir mangelvare både i debatt og politikk. Faktabasert kunnskap basert på naturvitskap er nesten fråverande, og generell kunnskap er blitt sterkt devaluert. Årsakene til dette er mange. Det starta vel då marxist-leninistane herja som verst for nokre tiår sidan og etter kvart fekk stor makt i skuleverk, media, forlag og forvaltning. Ideologi fekk rang framfor vitskap og kunnskap for ein heil ungdomsgenerasjon. Skillet mellom å tru og å vite vart gradvis viska ...
Les mer

Demokrati, økonomi og solidaritet i unnabakke (E)

Skrive 07.10.2015.    I ein tv-diskusjon for få år sidan kom politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, med ein interessant uttale om den offentlege debatt her i landet. Vi manglar skikkeleg debatt om dei store sakene, sa han, vi har berre litt mumling.   Eg er einig med Stanghelle. Vi manglar eit fritt, sjølvransakande og sakleg offentleg ordskifte om dei store sakene og dei uheldige sider ved dagens Norge. Ein slik debatt er heilt vesentlege for å  ha eit verkeleg demokrati. Det kommunevalet og den valkampen som vi nettopp har lagt bak oss, er illustrerande. Det vi skulle velje var dei  som skulle styre kommunane våre dei neste fire åra. Likevel var det rikspolitikarane som dominerte debattane i dei store avisene og i radio og tv. Og det var riksmedia som bestemte kva for tema som skulle debatterast, og då valde dei tema som ga best underhaldning. Det verka som det var ei felles forståing mellom rikspolitikarane og riksmedia om å unngå viktige og vask...
Les mer

Om kvifor eg skriv i aviser – og bok

Skrive 06.12.2016.      (...) For om lag to veker sidan sende eg eit debattinnlegg til avisa. Eg argumenterte for å droppe bybane til Fyllingsdalen og satse på gode og raske bussar, slik «heile verda» no gjer. Sidan artikkelen ikkje har stått på trykk, reknar eg med at avisa ikkje vil ha den. Det har avisa sjølvsagt rett til.  Når eg skriv no er det (...) for å seie litt om kvifor eg syns det er leitt at avisa ser ut til å reagere negativt på kritikk av AP-byrådet I Bergen, og litt forsiktig kritikk av AP og av avisa. (...)  Saka er dessverre at i det norske samfunn i dag er det svært avgrensa ytringsfridom for den som ikkje er kjendis, leiar i ein organisasjon, politikar eller har kjenningar i ein redaksjon (...). Maktkritikk er blitt mangelvare. «Gravejournalistar» vert oppsagte over heile landet og dei sosiale skilnadane aukar, utan at årsakene til dette vert nok analysert. Meiningssensur er heller ikkje ukjent. Eg har (...) fått opplyst at (...)-avisene ikkj...
Les mer