Forord (e)
Kvifor vil ein beskjeden vestlending på 75 år og med kreftsjukdom skrive debattbok om samfunnsspørsmål? Først og fremst på grunn av eit sterkt samfunnsengasjement, og fordi eg har registrert at i dagens Norge er offentleg debatt og politikk blitt meir og meir einsretta, kunnskapsfattig og kortsiktig. Det gjev dårlege vilkår for god samfunnsutvikling.
I samfunnsdebatten er kunnskap eit av dei mest brukte honnørorda. Men dette er ein «liksom-kunnskap». Verkeleg kunnskap vert meir og meir mangelvare både i debatt og politikk. Faktabasert kunnskap basert på naturvitskap er nesten fråverande, og generell kunnskap er blitt sterkt devaluert. Årsakene til dette er mange. Det starta vel då marxist-leninistane herja som verst for nokre tiår sidan og etter kvart fekk stor makt i skuleverk, media, forlag og forvaltning. Ideologi fekk rang framfor vitskap og kunnskap for ein heil ungdomsgenerasjon. Skillet mellom å tru og å vite vart gradvis viska ut. Det meste vart relativisert.
Media er viktige for den offentlege debatten og politikken, og utviklinga i media spelar derfor ei stor rolle for samfunnsutviklinga. I media er det i dag underhaldning og sport som dominerer. Det sel best. Som mellom anna Victor Norman har peika på: dei store mediehusa er i dag primært økonomiske organisasjonar, det såkalla samfunnsoppdraget taper når botnlinja i rekneskapen får hovedfokus.
I dag har symboldebatten og symbolpolitikken teke over. Offentleg debatt og politikk er dominert av moteprega symboltenking og kortsiktig opportunismen og egoisme: Kva løner seg for meg sjølv og mi gruppe? Politikk basert på sunn fornuft og langsiktig fellesnytte har få talspersonar. Tvilsame påstandar frå sterke særinteresser dominerer. Dette har opna for vilkårleg maktmisbruk frå ein steinrik stat, frå sterke næringsinteresser og frå nokre særinteresser som sjeldan får kritisk søkelys på seg, men som har fri tilgang til media og såleis har stor makt. Til desse høyrer både dei store finanshusa, dei store mediehusa sjølve, samt dei fleste miljøorganisasjonane.
Den politiske debatten er dominert av det politiske maktspelet, ikkje av sakene. Spesielt ikkje av dei store sakene, dei er» løfta ut av politikken», og overlate til eit sterkt veksande byråkrati og til organisasjonar med særinteresser.
Dette vart kommentert i ein NRK-debatt i samband med «ABB–saka». Der kom politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, med ein oppsiktsvekkande uttale: «Vi har ikkje ein skikkeleg systemdebatt her i landet, vi har berre litt mumling». At eit såpass kraftig «statement» frå ein av våre mest kunnskapsrike og respekterte redaktørar, ikkje vekte meir oppsikt, er i seg sjølv det beste prov på at makta skuggar unne å diskutere dei store sakene.
Vi har fått ein kunnskapsfattig, kortsynt og symbolbasert debatt og politikk, og med hovedfokus på småsaker. Konsekvensen av dette er eit enormt sløseri med ressursar, store statssubsidier til rike regionar og personar på kostnad av fattigare, og unødige miljøskader. Nokre statsinstitusjonar driv med desinformasjon i stor stil, og nokre får karre hemningslaust til seg frå den rike felleskassa. I mange tilfelle liknar det sterkt på korrupsjon.
Denne politikken kan overleve nokre år til i vår «oljedopa» økonomi, men er langt ifrå å vere bærekraftig i det lange løp.
Boka kastar lys over desse forholda ved å stille kritiske spørsmål som i dag kjem lite eller ikkje fram i debatten. Ved hjelp av konkrete eksempel og enkle resonnement peikar eg på andre løysingar enn det dagens symbolpolitikk legg opp til.
Sjølv om nokre av problemstillingane eg tek opp er komplekse, legg eg vekt på å gje ei enkel framstilling slik at det er forståeleg for folk flest.
I over 45 år i energibransjen jobba eg i all hovudsak med å utvikle miljøvenlege og økonomisk lønsame energiløysingar for landet. I fem år på 90-talet representerte eg Norge i ein ekspertkomite for utvikling av fornybar energi i Europa (UNIPEDE). Mesteparten av arbeidet har vore knytt til kraft og kraftutbygging. Eg har også vore sterkt oppteken av å utnytte energien effektivt og å spare energi, og har halde mage foredrag om dette.
Sidan energi er så nær knytt til økonomi og miljøspørsmål har eg også arbeidd mykje med desse fagfelta, som eg har vore sterkt oppteken av heilt frå ungdommen.
Kraft har alltid vore «politisk business», og vil alltid vere det, fordi kraft og elektrisitet er så viktig for samfunnsutviklinga. I periodar har eg derfor kome tett inn på det politiske systemet, både kommunalt, regionalt og nasjonalt og har opplevd korleis det fungerer.
Opp gjennom åra har eg halde mange foredrag, dei fleste i kraftbransjen. For om lag 35 år sidan skreiv eg ei mengde med avisartiklar om energi- og miljøspørsmål, mest i regional- og lokalaviser på Vestlandet, men også i Osloavisene.
I tillegg til det faglege, har eg vore engasjert i og delteke i lokalpolitikk, idrett og i diverse organisasjonar.
Dei siste åra har eg jobba mykje med samferdsle. Eg vart skræmd over kor stor ressurssløsing som føregår på dette området. Vi har her ein politikk som er både miljøskadeleg, ineffektiv, urettferdig og usosial. Kort fortalt er politikken slik: på det sentrale Austlandet har vi ein enorm stor og heilt ulønsam investering i jarnbane. Der betaler staten nesten heile kostnadane, brukarane betalar nesten ingenting. I distrikta har vi vegar. Der brukar staten og Stortinget det omvendte prinsippet: gjennom avgifter på køyretøya og drivstoffet samt bompengar betalar brukarane heile rekninga - pluss om lag femti prosent til. Staten ser først og fremst på vegane våre som ei inntektskjelde, ikkje som eit godt transport system for heile landet. Dette dokumenterer eg i boka.
For alle andre «harde» tenester krev det offentlege prisar frå brukarane som gjev kostnadsdekning, ikkje meir og ikkje mindre. Det gjeld mellom anna strøm, vassforsyning, renovasjon og mange andre tenester. Dette prinsippet er knesett fordi det både gjev best verdiskaping og fordi det er mest rettferdig.
Når det - utan noko form for offentleg debatt - vert praktisert noko heilt anna på samferdslesektoren, skuldast det først og fremst trylleorda «grønn» og klima. Jarnbane vert påstått å vere «grønn» og svært gunstig for miljø og klima. I boka viser eg at dette er ein bløff.
Sterke særinteresser og miljøorganisasjonar har vore pådrivarar for denne galskapen som har gitt oss den dårlegaste vegstandard i Europa og sterk konsentrasjon av investeringar på det sentrale Austlandet. I desse åra har eg skrive mange avisartiklar om vår feilslåtte samferdslepolitikk. Denne delen av boka bygger dels på desse artiklane.
Opp gjennom åra har eg fått fleire oppmodingar om å skrive bok om energi. Eg aviste det, hadde ikkje tid. Etter som eg nærma meg pensjonsalderen dukka spørsmålet opp igjen, og då tenkte eg at tida kunne vere inne for bok. Men her greip skjebnen inn: Ei veke etter at eg pensjonerte meg og skulle ta fatt på bokskriving, vart det konstatert at eg hadde fått kreft, som eg måtte overvinne før eg kunne gå i gang med bokprosjektet. Pausen bidrog også til at eg bestemde meg for å gje boka eit utvida perspektiv, ikkje skrive «berre“ om energi, miljø, økonomi og samferdsle. Eg ville sjå ting i samanheng, og har derfor teke inn både spørsmålet om rettferdig fordeling og om den ressurskrisa som vi står framfor. Det vert ei enorm utfordring for verdas ressursar å dekke dei grunnleggane behova for nok mat, reint ferskvatn og energi til alle, samtidig som behova for helse, utdanning og eldreomsorg skal dekkast.
Dagens debatt om miljø og klima er blitt meir og meir kunnskapsfattig, einsretta og moteprega. Med ein bakgrunn og kunnskap som er annleis enn hos dei som pregar samfunnsdebatten i landet, håpar eg at boka kan vere eit bidrag til ein annleis debatt. Ein kunnskapsbasert debatt om dei store spørsmåla. Der økonomi, miljø, verdiskaping og rettferdig fordeling vert sett i samanheng og i eit langsiktig perspektiv.
Dette er ei personleg, men ikkje privat bok. Eg har brukt mine erfaringar og opplevingar gjennom eit langt yrkesliv og som aktiv samfunnsborgar. Eg har vore heldig å få jobbe med gode kollegar i sterke kunnskapsmiljø, og hatt sjefar som både har gitt stor tillit, fridom og utfordrande oppgåver.
Eg trur ikkje at boka vil gje snarleg og vesentleg endringar i politikken i landet, men eg vonar at dei fakta, eksempel og resonnement som eg legg fram, kan bidra til ein meir kunnskapsbasert debatt på viktige område. Eg håpar spesielt at nysgjerrige og samfunns- og miljøinteresserte ungdomar vil finne glede og nytte av boka. Då kan ho kanskje gje eit lite bidrag til å dreie utviklinga i retning av ei betre og meir rettferdig verd.
...
First part translated to English, largely by GoogleTranslate:
Why would a modest 75-year-old from Western Norway with cancer write a debate book on social issues? Primarily because of a strong social commitment, and because I have noticed that public debate and politics have become more and more single-minded, with little knowledge and short-term focus. This creates poor conditions for good social development.
In the social debate, knowledge is one of the most used words of honor. But this is a "like-for-like knowledge". Real knowledge is becoming more and more scarce both in debate and politics. Fact-based knowledge based on natural science is almost non-existent, and general knowledge has been greatly devalued. The reasons are many. It probably started when the Marxist-Leninists ravaged some decades ago and gradually gained huge power in schools, media, publishing houses and administration. Ideology took precedence over science and knowledge for a generation of young people. The distinction between believing and knowing was gradually blurred. Most things were relativized.
The media are important for public debate and politics, and developments in media play a major role in social development. In media, entertainment and sports dominate. It sells best. As, among other things, Victor Norman has pointed out: today, the big media houses are primarily economic organisations, the so-called social mission loses when the bottom line becomes the main focus.
Today, the symbolic debate and symbolic politics have taken over. The public debate and politics are dominated by fashionable symbolic thinking and short-term opportunism and selfishness: What is worthwhile for myself and my group? Politics based on common sense and long-term common benefits have few spokespersons. Doubtful claims from strong special interests dominate. This has opened the door for arbitrary abuse of power from a wealthy Norwegian state, from strong business interests and from some special interests that rarely get a critical spotlight on them, but who have free access to the media and thus have great power. These include both the large financial houses, the large media houses themselves, as well as most environmental organisations.
In Norway, the political debate is dominated by political power play, not by issues. Especially not of the big issues, which are "lifted out of politics", and left to a rapidly growing bureaucracy and to organizations with special interests.
This was commented on in a NRK debate in connection with the "ABB case". Aftenposten's political editor, Harald Stanghelle, made a sensational statement: "We don't have a proper systemic debate in this country, we have a bit of mumbling only". That such a powerful "statement" from one of Norway's most knowledgeable and respected editors did not attract more attention, is the best proof that the powers hide from discussing the major issues.
Norway has had a knowledge-poor, short-sighted and symbol-based debate and politics, with main focus on small matters. The consequence of this is enormous waste of resources, large state subsidies to rich regions and individuals at the expense of poorer people, and unnecessary environmental damage. Some Norwegian state institutions engage in disinformation on a major scale, and some receive unbridled money from the rich public treasury. In many cases it strongly resembles corruption.
This policy can survive a few more years in Norway's "oil-doped" economy, but is far from being sustainable in the long run.
The book sheds light on these conditions by asking critical questions that come up little or not at all in the debate. With help of concrete examples and simple reasoning, I point to other solutions than what today's symbolic politics suggest.
Although some of the issues I raise are complex, I emphasize giving a simple presentation so that it will be easy to understand.
For more than 45 years in the energy industry, I mainly worked on developing environmentally friendly and economically profitable energy solutions. During five years in the 1990s, I represented Norway in an expert committee for development of renewable energy in Europe (UNIPEDE). Most of my work has been related to power and power development. I have also been very concerned with using energy efficiently and to save energy, and I have given many lectures about this.
Since energy is closely linked to economics and environmental issues, I have worked a lot with these topics, which I have been very interested in since my youth.
Power has always been "political business", and will always be, because power and electricity are important for the development of society. I have therefore come close to the Norwegian political system, both municipally, regionally and nationally, and have experienced how it works.
Over the years, I have given many lectures, most of them to the power industry. About 35 years ago I wrote a number of newspaper articles on energy and environmental issues, mostly in regional and local newspapers in Western Norway, but also in the Oslo newspapers.
In addition to my professional work, I have been involved in and participated in local politics, sports and various organisations.
In recent years, I have worked a lot with topics related to transport. I was horrified at the great waste of resources that takes place in this area. Norway has a policy that is both environmentally harmful, ineffective, unfair and anti-social. Briefly, the policy is as follows: in the central Østlandet (eastern region), Norway has an enormous and completely unprofitable investment in railways. There, the state pays almost all the costs, the users pay almost nothing. In the districts, Norway has roads. There, the state and the Storting use the reverse principle: through taxes on vehicles and fuel as well as tolls, the users pay the entire bill - plus about fifty percent more. The Norwegian government primarily views roads as a source of income, not as a beneficial transport system for the entire country. I document this in the book.
For all other "hard" services, the public requires prices from users that cover costs, no more and no less. This applies, among other things, to electricity, water supply, waste disposal and many other services. This principle is respected because it both gives best value creation and because it is fairest.